Voldtekten av Lucretia
Voldtekten av Lucretia av William Shakespeare gjendiktes av Geir Uthaug
Diktet handler om romerinnen Lucretia som er gift med aristokraten Collatin. På en fest skryter Collatin av sin kyske kone, noe som opphisser hans venn, kongen Tarquin som bestemmer seg for å voldta henne. Han reiser til Ardea "i all hast" hvor den vakre kvinnen er. Hun tar imot ham og gir ham oppvartning, og går til sengs. Han sniker seg inn til henne om natten og voldtar henne. Han viser seg som en falsk venn og en brutal mann. Lucretia tar sitt eget liv, men Tarquins udåd får romerne til å jage ham fra byen. Slik endte kongedømmet og republikken ble grunnlagt. Dette sagnet er bakgrunnen for diktet, som er på over 1800 verselinjer. Shakespeare vider det ut og hovedmotivet er nå voldtekstmannens tanker før, under og etter ugjerningen, samt Lucretias bønn til ham om å la være og hennes tanker etter at det har skjedd. det handler om svik, hat, list, overmakt, men også om anger. Det handler om vennskap og fienddskap, om kjærlighet og begjær. Dikteren bruker mange metaforer undervies, vesentlig hentet fra middelaldersk heraldikk, fra krigskunst og turneringer. I en berømt passasje er det trojanerkrigen som er bildet, og ikek bare trojanerkrigen, men et bilde av trojenerkrigen som Lucretia tenker på og som Shakespeare etter all sannsynlighet selv har sett, ettersom det er så nøyaktig beskrevet. Det er Julio Romanos store freske i Padua. Diktet er på i.800 verselinjer og er skrevet i en elevert hoffstil som kalles the Royal Verse og ble brukt av Geoffrey Chauser. Her er en forsmak på diktet som ble utgitt første gang i 1594. I likhetgg med diktet Venus og Adonis var det stilet til en jarl, den 3. jarlen av Southampton og undertenget "William Shakespeare".
Voldtekten av Lucretia
1
Fra kringsatte Ardea i all hast,
på falske vingers troløse begjær,
drar Tarquin ut av leiren, full av last,
til Collatium tar ilden uten skjær,
hvis bleke, dulgte glo vil favne der
Lucretia, Collatins kyske viv.
Og slå sin flammeform rundt hennes liv.
2
Kan hende ordet kysk, slik sies det,
isteden skjerpet Tarquins appetitt:
for Collatin lot ikke være med
å prise hennes prakt i rødt og hvitt;
som var den himmel Collatin ble gitt,
hvis stjerner var som firmamentets skjønne.
Og derfor kunne Collatin belønne.
3
For kvelden før har han i Tarquins telt
fått åpnet skatten i sin fulle glans.
Sånn lykke himmelen sender helt reelt;
i denne skjønne som var bare hans.
For denne lykke hadde han stor sans.
For konger kan nok større riker vinne,
men ikke eie en så fullkommen kvinne.
4
Å lykke, som er kjent av ganske få!
Selv om den eies, falmer den og svinner,
slik morgenens sølv-dugg også vil forgå
når solen med sin gyldne varme rinner.
En dag som lakker er en som forsvinner.
Skjønnhet og ære er hos elskeren lagt,
men gir slett vern mot verdens overmakt.
5
Men skjønnhet trenger ingen retorikk.
Så hva er grunnen til å reklamere?
Den vinner jo gehør i alles blikk;
den står seg godt, det må man konstatere.
Så hvorfor skal Collatin publisere
alt om sin edelsten han burde selv
ha gjemt dypt inne, i sitt hjertes hvelv.
6
Kanskje slikt skryt som Tarquin måtte høre
om hennes verd gav avindsyke drag;
for hjertet mørknes nok av hva ens øre
kan fange opp, slik vokser det til nag.
For hennes vakre form var til behag!
Hans tanker, ettertraktet av de lave,
var for de høye slik en kostelig gave.
7
Men i hans hast en tanke snek seg inn
som gjaldt hans ære, venner, gods og stand,
for slike ting var slettet fra hans sinn:
han måtte slukke nå sin indre brann.
Som glohett kull som ille plaget ham.
Å svøpt i kulde var hans falske flamme
som ikke sluknet, men som kunne ramme.
8
Men romerinnen tok ham vel imot;
i hennes ansikt foregikk en strid,
som dyd og skjønnhet egget med sitt mot:
Når dyden skrøt, da skapte skjønnhet splid,
og rødmet skamfullt, nesten full av nid.
Når skjønnhet rødmet, ville dyd ha sitt
og dekket rødmen til med kledelig hvitt.
9
Som på turneringsplassen, denne hvite
som Venus’ duer skjenker fargen sin,
går skjønnhet til attakk – det er en rite;
men dyden krever skjønnhets karmosin,
i tvekampen som er så genuin;
så skammens rødme står mot bleke kinn,
som er som skjold når motstand setter inn.
10
Lucretias ansikt var som heraldikk
der skjønnhets røde, dydens hvite skjold
tok over for den andre; en taktikk
som lot dem veksle med å få kontroll:
antagonisters gjensidige hold.
Den andres territorium tok de over
I tro respekt for ridderskapets lover.
11
Og kampen mellom rosene og liljer
som på turneringsplassen foregikk,
var Tarquins skjønne skue, deres viljer
har omringet den falske Tarquins blikk;
beseiret ham med hver sin dynamikk.
Han kunne knuses mellom hver armé
som lar ham gå, for det er bedre dét.
12
Han synes at Collatins usle tunge
slett ikke roste henne sjenerøst,
selv om hans talegaver kunne runge
var hennes skjønnhet ved dem knapt forløst.
Med store ord har mannen ikke sløst.
Men innsatsen den ville Tarquin høyne,
og spørrende så han i hennes øyne.
13
En helgen som en djevel ettertrakter
har ingen mistanker om noen fare;
en ren sjel frykter ikke onde makter,
en fri fugl merker aldri noen snare.
De fleste tar for gitt det åpenbare.
Hun ønsket ham velkommen, for hun så
hans vennlighet, men det var utenpå.
14
Han ga sitt indre mørke en kulør
av posisjon og majestetisk prakt.
Og intet gjorde ham inferiør,
men blikket vandret, viste ingen takt,
lik appetitt som alle ting har smakt.
Slik den som har dukater ønsker fler,
vil han ha alt, men trakter etter mer.
15
Men uvant som hun var med fremmed blikk,
var hun blind for dets dulgte hemmeligheter.
Hun skjønte ikke hva som foregikk,
og tydet ikke bokens kvaliteter.
Og agn og krok med dets kalamiteter.
Å se mot lyset skal vi helst la være,
slik var hans blikk hinsides hennes sfære.
16
Han roser nå Collatins store ry,
som han har vunnet på Italias jord,
og lar hans bragder skinne i revy;
ja, alle slag på hvem hans ry beror.
Hvor seirene han vant har satt sitt spor.
Hun jubler høyt og kaster seg på kne,
og takker gudene for hans suksess.
Del denne siden